Nytt av året er at jeg har begynt å jobbe i Lærdalsøyri barnehage. Jeg har fått et vikariat på 50%, men jobber en god del mer. Ihvertfall nå i disse forkjølelse- og (skrekk og gru) omgangssykedager.
Hverdagen består av leking, konfliktløsing, kosing, bespisning, lesing, bleieskift og dobesøk. (btw, så synes jeg at frykteligheten av bleieskift er sterkt overdrevent. Det går virkelig heeeelt fint! Nå har jeg riktignok enda ikke skiftet en bleie der godsakene har havnet langt ned i strømpebuksa, men dog…) Ungene er skjønne og gode, fort å bli glad i, og de jeg jobber med på avdelingen er veldig hyggelige, så jeg triives veldig godt.
Nytt er også treningssenteret “Gymloftet” som vi har kjøpt månedskort på og prøver å gå flittig på. Det er igrunnen ganske bra, forholdene tatt i betraktning. Det er jo ikke det helt store markedet, så det er ubemannet, vi låser oss bare inn selv. Men, Inga, jeg føler meg litt ensom (men er fremdeles veldig fornøyd) med treningshanskene mine. Er òg litt redd for at de guttene som trener styrke ca hver gang vi er der, skal se litt rart på meg. Tror ikke de har skjønt at det er av forfengelige grunner jeg bruker de (for ikke å ripe ringen og få træler i hendene…), ikke fordi jeg er så veldig sterk og fancy i styrketreningen min…
Merker også at verken kondisjonen eller styrken er helt restored to it’s former glory, men det er jo derfor vi er der…
Dette betyr, mine damer og herrer, at jeg ikke lenger er hjemmeværende husmor, og har plutselig veldig mye mindre tid mellom hendene. Og det kjennes godt! Det er godt å få kommet seg ut litt og kjenne at noen har bruk for en.
for ordens skyld: et illustrasjonsbilde av hverdagen min
Etter en lang bloggpause er det like greit å fortsette som om ingenting har hendt. Så får jeg heller ta en oppsummering en annen gang.
I helgen hadde Rune og jeg veldig koselig besøk. Lillebror og hans kjære Linn Therese kom til Lærdal! Atle følte seg noe omringet av fjell med en gang han gikk av bussen. Og da han våknet neste morgen, var det enda verre. Så på lørdagen bestemte vi oss for å komme oss litt opp i høyden, og turen gikk til Oftedalen, ca 780 m.o.h.. En kollega av Rune er der oppe titt og ofte, så vi visste at det var farbart der (tidligere nevnte kollega ble ikke videre imponert over at vi hadde tatt turen dit i helgen, ettersom han hadde vært der to ganger. jaja… Vi var iallefall fornøyde nok til å kose oss med flytende sjokoladekake og is med gullende ren samvittighet!).
Postkasseboka må skrives i. Selv om man blir seendes litt spesiell ut etterpå…..
Her bor vi. Trykk på bildet for å ha sjanse til å se pila og sirkelen og huset…
Hvis dette ser deilig ut, så var det egentlig ikke det. Det var dritkaldt. Litt trist at vi ikke orket å ta litt tid til å nyte seieren vår over fjellet…
Det er ikke alltid vi Rune er like flinke til å huske på å ta bilder, så de bildene vi har fra besøket er igrunnen fra turen på lørdag. Ellers kosa vi oss med god mat, spill og godt selskap. Tusen takk for besøket, Atle og Linn!
I dag reiser vi fra Lærdal til Askøy og skal feire jul. Jul med min nye familie. Jeg må si jeg er litt spent på å skulle feire uten den gamle. jaja, det går vel helst godt, gjør det ikke?
I anledning jul har det blitt litt julestemning her på bloggen. Med en altfor litt for skrikende julerødfarge, kanskje? Og ikke minst et bilde av hovedpersonen på headeren.
Storekleiven er ikke verdens navle, og internett har ikke kommet helt dit enda. Ihvertfall ikke til familien Hystad, så bloggen får ta seg en liten ferie over helligdagene, og kanskje kommer den tilbake allerede i romjulen, når jeg er hos mine foreldre? eller kanksje den tar seg en litt lenger ferie. time will show.
Siden jeg fremdeles må hente bilen på sykehuset, pakke inn de siste gavene, ringe litt, levere de siste gavene, handle, pakke for meg og litt for Rune og legge alt inn i bilen før Rune er ferdig på jobb, så tror jeg jeg skal komme i gang med det.
I morra er det julaften folkens! Jeg har fått trumfet gjennom tre nøtter til Askopott (dog ikke Reisen til julestjernen, men den pleier jeg vel egenlitg ikke alltid å se heller), og de går heldigvis også i kirken på julaften, så det blir iallefall likt. Men noe juleevangelie før vi spiser og mamma og Atle som sier at “Dette er det fiiineste treet vi noengang har hatt!” (mens jeg og pappa hvisker til hverandre, at det var vel kanskje å ta litt hardt i…), nei det blir det nok ikke. Men så er det vel heller ikke det som er meningen i år. I julen skal man vel være med de man er glad i, og glad i de, det er jeg!
God jul, godtfolk!
(og til dere der hjemme: jeg kommer snart hjem! hold ut og gled dere! den som venter på noe godt… =) )
Som en noe forsinket bursdagsgave fra min favorittbror fikk jeg Tusen Strålende Soler og A Christmas Carol. Siden det tross alt er jul, tenkte jeg å si noen ord om sistnevnte. Foruten det faktum at det føles godt å lese noe som det står Charles Dickens bak, så er dette en aldeles fortreffelig koselig bok! For de som ikke kjenner historien, så handler det om Ebenezer Scrooge, en mann som minner aldri så lite om Skrue McDuck, eller var det omvendt (engelsk: Scrooge McDuck)? Han er gjerrig, rik, glad i penger og kan ikke fordra julen. Tre ghosts (spøkelser? ånder? usikker på hva de har oversatt med på norsk…) fra fortiden, nåtiden og fremtiden viser han hvilke gleder andre mennesker og julen kan gi ham.
På baksiden av boken min har Simon Callow fra Daily Express skrevet: “Unforgettable… Dickens created our sense of what christmas should be”.
Først så tenkte jeg at det er jo ikke helt riktig. Jul handler jo egentlig først og fremst om Jesus. Og så tenkte jeg om igjen. Hvor mye handler egentlig dagens jul om Guds sønn? Så kanskje Simon Callow har rett likevel. At det Dickens beskriver i denne boka er det folk flest anser som julens “dypere mening” (=familie og å være gode med hverandre).
Uansett, er dette en veldig koselig bok å lese nå i disse juletider. I tillegg til å gi meg julestemning, så sier den også noe om hvordan vi selv kan påvirke vårt eget og andres liv (dog noe ekstremt i dette tilfellet…).
Det er laget mange filmer av a Christmas Carol. Jeg kan komme på tre akkurat nå, og i tillegg finnes det mange som spiller på denne kjente fortellingen. bl.a. forteller Rune meg at Blackadder har laget sin egen versjon, men med motsatt poeng (en som er altfor snill og gavmild, da, går jeg utifra). Vi så Mickey’s Christmas Carol, og den anbefales veldig! 24 flotte minutter fra 1983.
Jeg har alltid likt å lese, men de siste årene har det liksom ikke blitt tid. Men nå har jeg begynt igjen! Og det føles bra=) Det eneste minuset er at jeg har en tendens til å bli veldig oppslukt, så det er ikke alltid så lett å legge fra seg boka…
Da vi var på besøk hos Bodil og Kristian, lånte jeg to bøker i en serie av Beverly Lewis som heter Annies Folk (Lite visste jeg om at det var en tredje bok i serien og at ingentinger oppklart og avgjort før man har lest den… Jeg bestilte den med en gang jeg var ferdig med bok nr. 2, og etter altfor lenge kom den endelig i posten. Og etter altfor kort tid var den utlest.).
Serien handler om ei amishjente, Annie Zook. Siden hun var liten har Annie elsket å tegne og male, men har måttet gjøre det i skjul siden biskopen ikke tillater det. På grunn av kunsten har hun enda ikke bestemt seg for om hun vil bli fullt medlem av menigheten eller ikke. Vi følger Annie gjennom et brudd med forloveden, et besøk av en brevvenninne utenifra og når hun blir kjent med en “englisher”-gutt. Hele tiden slites hun mellom kunsten og menigheten, og etterhvert mellom menigheten og gutten hun elsker.
-.-
Jeg kosa meg da jeg leste disse bøkene. De gir et flott innblitt i den fascinerende Amish-verdenen. Lewis viser oss hvorfor mange kan bli tiltrukket av dette enkle samfunnet. Samholdet, det rolige tempoet, enkelheten og oppriktigheten. Samtidig ser vi at de som er vokst opp i dette samfunnet også sliter. Det er strenge regler, mange som kan virke håpløst rigide, tungvinte og unødvendige. Ingen er mer omtenksomme og kjærlige enn Amishene ovenfor de som er innenfor, en del av Folket. Men gjør man noe feil, kjører bil, maler eller faller for en utenfor samfunnet, er samfunnet nådeløst. Man blir utstøtt, og kan ikke lenger sitte ved samme bord som resten av familien.
Jeg har lest en del av denne typen bøker; romantiske kristne romaner. Det som gjør denne annerledes, er at det dreier seg om amish-folket. Ellers er “mysteriet” i boka ikke så veldig vanskelig å oppklare ganske lenge før karakterene i boka kommer til den samme konklusjonen. Det gjør i og for seg ikke så mye, det at vi venter på at hovedpersonene skal finne ut av dette er med på å drive historien fremover. Jeg synes at det kristne innholdet i boka er litt lite, tynt og utydelig. Det trekker boka ned for meg.
*spoiler*
Boka begynner med at Annie sliter med å melde seg inn i menigheten fordi hun føler hun ikke kan gjøre det hvis hun fortsetter med å male i skjul. Hun vil heller ikke gå fra folket, for da må hun forlate familien sin. Mot slutten av boka blir Annie kristen. Dvs. at hvis Folket får vite det, så blir hun bannlyst. Likevel velger hun og han hun skal gifte seg med (også kristen) å døpe seg og melde seg inn i menigheten. De lover å alltid følge Jesus, men vil gjøre det i skjul, slik at de kan være blant folket og familien. Jeg synes dette blir et mislykket forsøk på å lage en super- “happy ending”. En lite troverdig pose-og-sekk-slutt. Dessuten synes jeg at det svekker hele troverdigheten til Annie og det dilemmaet hun har slitt med i mange år. Kunne hun ikke da bare meldt seg inn i meligheten og levd i skjul med malingen?
Man kan jo også spørre seg hvordan de skulle leve som Jesu etterfølgere helt i skjul. Uten å si det til noen av sine nærmeste eller familien, aldri kunne samles sammen med andre kristne på møter. Hva med å fortelle om Jesus til andre, og misjonsbefalingen? Nok om det. Jeg synes bare det var en veldig frustrerende slutt.
*spoiler slutt*
Jeg viser her til tidligere innlegg der jeg prøvde en oppskrift og fikk forslag til en ny en av Kristin. Bevismaterialet fra Kristins kjeks er to ganger blitt spist opp/delt ut før jeg fikk anledning til å ta bilde av de, men de så gode ut og var gode! For en uke siden lagde jeg begge typene kjeks, og ga litt av hver sort i adventskalenderen Rune har på jobben. Jeg hadde håpet å spørre den heldige vinneren om hvilken som var best, men det glemte Rune jeg. Runes dom er at kjeks #1 er best, men kanskje jeg får prøve ut med et bredere testpanel en annen gang… Uansett, så er begge kjeksene så gode at jeg tror jeg sier meg fornøyd med jakten. Begge kjeksene er sikre vinnere=)
Den 22. des 1895 oppdaget Wilhelm C. Röntgen røntgenstrålingen (han selv kalte det “X- Strahlen”, derav den engelske betegnelsen “X-ray”). Derfor feirer man over hele verden (?) World Radiography Day 8. november… eh…
Nå skal det riktiknok sies at det er ifølge norsk wikipedia at røntgenstrålene ble oppdaget i desember. Andre kilder, deriblant Norsk Radiografforbund sine sider, oppgir at datoen for oppdagelsen er 8. november. Noe som jo forklarer hvorfor “vi” feirer nettopp denne dagen. Moral: I k k e s t o l b l i n d t p å w i k i p e d i a ! !
Slik kan det for eksempel se ut når de ansatte ved radiologisk avdeling i Lærdal feirer dagen:
Nybakte muffins, kaffi og informasjonsmatriell. =)
(og, ja. Dette er alle radiografene ved sykehuset, bortsett fra sjefen sjøl… Jeg gjetter at han enten tar bildet eller er på heia og passer sauene sine)
ps. legg merke til detaljene her. plakaten, “radiografer ser mer”, og t-skjortene med røntgenbilde av brystet. (thorax???)
Endelig er det advent, og i år har jeg ingen eksamener før jul, og kan for en gangs skyld se fram mot jul uten det presset hengende over meg.
Jeg er heldig.
- Jeg får en ny pakke i kalenderen hver dag av min herlige mann. Har til nå fått julekopper, mango, paranøtter og vitaminbjørner.
- Vi har fått adventspakke av min omtenksomme mamma. I år inneholdt adventspakka bl.a. julemarsipan, genser, t-skjorte, brente mandler, liebermanns kakemenn, mammas kakemenn, juleforkle… Bare for å nevne høydepunktene.
- Vi har fått hjemmelaget brød av naboen vår.
- Av samme nabo fikk vi også hjemmelaget bringebærsyltetøy.
- Vi har fått adventsstaker (aka oppognedadventsstake…) av mammaen til Rune.
Det ble veldig mye ting her kjenner jeg. Det er vel i og for seg ikke tingene som er poenget (selv om tingene er veldig koselige!!). Men det er utrolig koselig med sånne små (ok. i noen tilfeller litt større enn små) oppmerksomheter. Veldig, veldig koselig å bli tenkt på! Vi er velsignet med masse flotte folk rundt oss!
Da har jeg havnet litt på etterskudd her på bloggen min. Jeg hadde nemlig tenkt til å skrive om helgen da Sigrun og Sigurd var på besøk. For det var riktig så hyggelig! Istedenfor nøyer jeg meg med to situasjonsbilder fra “pakkesel”, og så hopper jeg videre til helgen som var, da Runes foreldre var på besøk.
Se så flink!
Å nei! åneiåneiånei….
.
Så! I helgen hadde vi Runes foreldre på besøk.
- Fine svigerforeldre=)
Vi har visst en stund at det er en hjortefarm her i Lærdal. Bjarne hadde lyst til å kikke på hjorten, så Bjarne, Rune og jeg satte oss i bilen og dro for å se om vi kunne finne den. Etter at Bjarne hadde forhørt seg med den lokale postmannen gikk det riktig så greit. Vi fant farmen, men så ikke noen hjort. De som kjenner Rune vet at han ikke er av det mest frimodige slaget når det kommer til å spørre folk (han hadde lett en time lenger før han hadde latt meg spørre postmannen, for å si det sånn…..). De som kjenner Bjarne vet at det samme ikke kan sies om han. Så Bjarne svingte inn på tunet og gikk rett opp til huset, ringte på, snakket litt med karen og spurte om han ville vise oss hjorten. Folk er stort sett hyggelige, og denne karen var et ypperlig eksempel på det. Han tok oss med inn i innhegningen og oppover i skogen, og ropte på hjortene sine.
Hjortemannen samler flokken:
Hjorten fulgte etter sin herre, og vi diltet etter (i mellom, faktisk. Lettere nervøse for å bli trampet ned…).
Sukk. Er de ikke fine?!
Når han hadde fått hjorten med seg et stykke lenger ned, begynte han å mate de med gulrøtter. Og så (*lykke*) spurte han om vi også ville mate. Noe vi S E L V F Ø L G E L I G ville! (jippi!)
Først skjærer du av skallet på appelsinen, så skjærer du ut båter mellom båtene på et vis. eh.. sånn at du ikke får noe hvitt med. Jeg tror et bilde vil forklare det bedre:
Skjønner? Ikke vanskelig og ikke noe gris. overraskende nok? men det er nok lurt å ha en skarp kniv.
Så danderer du det pent på en tallerken, river litt mørk sjokolade oppå og serverer med en klatt vaniljekesam:
Enkelt og kjempegodt!
